Høsten er i gang for f
ult. Jeg sitter innpakket i et teppe med en kopp god, varm te. Ute blåser bladene ned fra tærne og videre mot bakken. En typisk norsk høst med andre ord. Jeg tenker på hvordan det ville vært for meg å reise til et muslimsk land som Pakistan, så mitt spørsmål er; Hvordan vil det egentlig være å ha et bein i to forskjellige kulturer? For en snau uke siden så jeg og klassen min en film kalt ”east is east”; en film om en pakistansk familie som bor i England. Så hvordan er det egentlig å leve i to forskjellige kulturer? Vi ser tydelig at barna i familien lever et dobbeltliv; hjemme er de tradisjonelle pakistanere, mens utenfor er de som alle andre vestlige barn og unge. Dette er et liv basert på krysspress, det vil si at de må velge mellom to forskjellige kulturer.
En vesentlig forskjell mellom muslimer og en vestlig kultur er hvorvidt regler og normer er tydelig. Faren i familien er en typisk shia muslim. Han tolker koranen på en radikal måte. Han tror på tradisjoner og rangsystem. Vi ser tydelig hvem som bestemmer i familien og respekten går kun én vei; oppover. Mannen i huset er etnosentrisk og mener i tillegg at barna skal respektere de eldre, men respekterer verken kona eller barna selv. Likevel avstår minstemann i huset fra dette, og er både frekk og respektløs. Kjønnsrolle mønstrene er mer tradisjonelle i Pakistan. Mennene har plikt til å forsørge familien, mens kvinnene skal passe huset og barna. På den andre siden har vi en vestlig kultur. Kvinner gjør som de vil, menn gjør som de vil og det er ymse hvorvidt barna respekterer de eldre. Vi spiser det vi vil (muslimer spiser for eksempel ikke grisekjøtt). Men det er ikke bare pakistanske fedre som kan være etnosentriske. Bestefaren til en venn av minstemann i den pakistanske familien er likedan. Han er imot innvandrere.
For litt siden så klassen min en filmsnutt om ei norsk-pakistansk jente. Hun er født og oppvokst i Norge og lever derfor som en nordmann. Da hun ankommer Pakistan i bukse og genser stiller menneske rundt henne seg i en ring som omringer henne. Hvorfor det? Har de ikke sett ei jente i bukse før? Har de ikke lært om normal høflighet? Vel, jenter i Pakistan skal ikke gå i bukse og de har lært andre manerer enn oss fra vesten. Siden filmen ”East is east” ble laget har innvandrere blitt mer og mer godtatt. Jeg sitter her og tenker hvorfor. Hvorfor har innvandrere blitt mer godtatt? Vel, på 70-tallet var det annerledes. Da var det VI som stelte oss i ring rundt den første pakistanske familien med kvinner kledd i hijab; fremmedfrykt. Dagens norske samfunn er blitt mye mer påvirket av innvandrere, de har blitt en del av hverdagen.
Som dere sikker skjønner er dette eksempler på interkulturell kommunikasjon, eller sagt på en annen måte; kommunikasjon mellom aktører med ulik kulturbakgrunn. Jeg kan skjønne at det er vanskelig å tilpasse seg en ny kultur slik alle innvandrere må. Jeg ville blitt veldig forvirret og skremt hvis det var jeg som kom til et fremmed land. Jeg måtte ha innført nye skikker for å omgås mennesker, kledd meg annerledes og kanskje måtte lære å snakke et nytt språk… Det er mye som forventes av en innvandrer, og det presset han eller hun får fra den nye kulturen er enorm. Likevel synes jeg at mange klarer å tilpasse seg bra, noe som gjør det lettere å komme inn i et samfunn. Alle kulturer har noe som er veldig bra. Alle som kommer til Norge kan bidra på en positiv måte. Interkulturell kommunikasjon kan bidra til at vi lærer, og gjennom dette kunne forstå og respektere andre kulturer.
ult. Jeg sitter innpakket i et teppe med en kopp god, varm te. Ute blåser bladene ned fra tærne og videre mot bakken. En typisk norsk høst med andre ord. Jeg tenker på hvordan det ville vært for meg å reise til et muslimsk land som Pakistan, så mitt spørsmål er; Hvordan vil det egentlig være å ha et bein i to forskjellige kulturer? For en snau uke siden så jeg og klassen min en film kalt ”east is east”; en film om en pakistansk familie som bor i England. Så hvordan er det egentlig å leve i to forskjellige kulturer? Vi ser tydelig at barna i familien lever et dobbeltliv; hjemme er de tradisjonelle pakistanere, mens utenfor er de som alle andre vestlige barn og unge. Dette er et liv basert på krysspress, det vil si at de må velge mellom to forskjellige kulturer.
En vesentlig forskjell mellom muslimer og en vestlig kultur er hvorvidt regler og normer er tydelig. Faren i familien er en typisk shia muslim. Han tolker koranen på en radikal måte. Han tror på tradisjoner og rangsystem. Vi ser tydelig hvem som bestemmer i familien og respekten går kun én vei; oppover. Mannen i huset er etnosentrisk og mener i tillegg at barna skal respektere de eldre, men respekterer verken kona eller barna selv. Likevel avstår minstemann i huset fra dette, og er både frekk og respektløs. Kjønnsrolle mønstrene er mer tradisjonelle i Pakistan. Mennene har plikt til å forsørge familien, mens kvinnene skal passe huset og barna. På den andre siden har vi en vestlig kultur. Kvinner gjør som de vil, menn gjør som de vil og det er ymse hvorvidt barna respekterer de eldre. Vi spiser det vi vil (muslimer spiser for eksempel ikke grisekjøtt). Men det er ikke bare pakistanske fedre som kan være etnosentriske. Bestefaren til en venn av minstemann i den pakistanske familien er likedan. Han er imot innvandrere.
For litt siden så klassen min en filmsnutt om ei norsk-pakistansk jente. Hun er født og oppvokst i Norge og lever derfor som en nordmann. Da hun ankommer Pakistan i bukse og genser stiller menneske rundt henne seg i en ring som omringer henne. Hvorfor det? Har de ikke sett ei jente i bukse før? Har de ikke lært om normal høflighet? Vel, jenter i Pakistan skal ikke gå i bukse og de har lært andre manerer enn oss fra vesten. Siden filmen ”East is east” ble laget har innvandrere blitt mer og mer godtatt. Jeg sitter her og tenker hvorfor. Hvorfor har innvandrere blitt mer godtatt? Vel, på 70-tallet var det annerledes. Da var det VI som stelte oss i ring rundt den første pakistanske familien med kvinner kledd i hijab; fremmedfrykt. Dagens norske samfunn er blitt mye mer påvirket av innvandrere, de har blitt en del av hverdagen.
Som dere sikker skjønner er dette eksempler på interkulturell kommunikasjon, eller sagt på en annen måte; kommunikasjon mellom aktører med ulik kulturbakgrunn. Jeg kan skjønne at det er vanskelig å tilpasse seg en ny kultur slik alle innvandrere må. Jeg ville blitt veldig forvirret og skremt hvis det var jeg som kom til et fremmed land. Jeg måtte ha innført nye skikker for å omgås mennesker, kledd meg annerledes og kanskje måtte lære å snakke et nytt språk… Det er mye som forventes av en innvandrer, og det presset han eller hun får fra den nye kulturen er enorm. Likevel synes jeg at mange klarer å tilpasse seg bra, noe som gjør det lettere å komme inn i et samfunn. Alle kulturer har noe som er veldig bra. Alle som kommer til Norge kan bidra på en positiv måte. Interkulturell kommunikasjon kan bidra til at vi lærer, og gjennom dette kunne forstå og respektere andre kulturer.
Kilder:
Bilder - creativ commens
Interkulturell komunikasjonshefte
Samtale med mor og far
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar